Ludvig Karlsens grav på Nordstrand kirkegård var første møtested for hans familie og mange av hans utallige venner som ønsket å samles for å minnes ham. Den ga han alltid til Jesus.

Wigdis Larsen Ross, en av lokallagslederne for Landsorganisasjonen for Romanifolket var den første som la ned krans. Hun minnet om at Ludvig Karlsen hadde en enorm betydning for Romanifolket.

- Han var frelst og la en vei fremover for de reisende. Vi vil gjerne hedre ham på denne måten hvert år, sa hun.
- Ludvig var fetter til min mormor, fortalte Solfrid Karlsen som i likhet med Wigdis Larsen Ross la vekt på Ludvig som veibryter som sørget for oppreising av Romanifolket.

- Gud bruker de talentene som er, og får frem det positive også i vår kultur, pekte hun på. Senter mot antisemittisme ved Rachel Suissa, la også ned krans som takk til jødevennen Ludvig.

FROGNERPARKEN: Vandreutstillingen undertegnet Bernt Eide handler om barn av romanifolket (taterne). Det som skjedde dem, skjedde i regi av den norske stat for å få bukt med den «fordervede» romanikulturen.

Cirka 1500-2000 barn ble tatt fra sine romaniforeldre gjennom 1900-tallet. De ble plassert i barnehjem, spesialskoler, brukt som arbeidskraft på gårdsbruk og i norske familier. Noen måtte reise til Svanviken arbeidsleir sammen med sine foreldre. Hovedmålet var hele veien å bryte forbindelsen mellom individene, og taternes egen slekt og kultur.

Barnehjemmene og fosterhjemmene var i de fleste tilfellene en katastrofe for barna. I «Nasjonens barn» tar noen av dem ordet og gir et vitnesbyrd for samtid og ettertid om dette mørke kapittelet i Norges nære historie. «Nasjonens barn» tar vare på deres fortellinger og dokumentasjon. Sentralt i utstillingen står fotografiske portretter av deltakerne. Mange lever lever fortsatt og er fra 30-års alder og oppover.

Fra utstillingen:

«De tok oss alle fire ungene og kjørte oss til Holbergsgate 5 i Oslo. Der slet de fra oss de yngre brødrene våre, de hang rundt halsen på oss og gråt. Guttene ble sendt til NMHs barnehjem på Eidsvoll (Norsk Misjon blant hjemløse) . Vi jentene ble sendt på skolehjem for evneveike, men evneveike, det var vi ikke. De sa det bare var midlertidig, at «mamma og pappa kommer snart og henter dere.» Men vi forsto jo ganske fort at dette var løgn, vi fikk jo ikke engang lov til å ta imot telefon eller brev eller noen ting.»

Silje Villemo Fatah var 14 år da hun og hennes tre søsken ble tatt fra foreldrene i 1956.

I 1998 beklaget regjeringen ydmykt overfor romanifolket for første gang. Men i dag, 12 år seinere, er fortsatt denne delen av historien ukjent for nordmenn flest. Barna lærer normalt ikke noe om dette på skolen. Gjennom vandreutstillingen «Nasjonens barn» ligger et ønske om å bidra til at dette endrer seg.



Kilde: Oslo Bymuseum



Åpningsforedrag ved Bernt Eide på Bymuseet tirsdag 23. klokken 18.00. Tittelen på foredraget er «Barna Norge tok for å rense landet for tatere».

Kilde: Akerposten.no - takk til Vinvana!

Mange forbinder kulturhistoriske museer med stabbur og rosemalte kister. Å ta vare på og bevare bygninger og gjenstander på en profesjonell måte er riktignok en av de viktigste funksjonene museene alltid har hatt og fortsatt har. Også internt på museene synes det derfor å være vanskelig å orientere seg mot nye roller og funksjoner.

Ifølge de nye stortingsmeldingene skal kulturhistoriske museer bevare, forske, formidle – og fornye seg. De skal bruke sine muligheter som ytringsorganisasjoner, ikke bare faginstitusjoner. Dette synes å være lettere sagt enn gjort. Som Per B. Rekdal, seniorrådgiver ved Kulturhistorisk museum i Oslo, poengterer i et leserinnlegg i den siste utgaven av Museumsnytt, er museene vant til å ytre seg på basis av sine fagkunnskaper, men så snart de skal ta stilling til dagsaktuelle spørsmål er det ikke lenger mulig å forsvare mulig kritikk med en unik fagkunnskap. Det synes derfor ofte å være lettere ikke å ta opp samfunnsrelevante emner, spesielt hvis disse er vanskelige, kontroversielle eller tabubelagte.

Flere eksempler fra inn- og utland har vist at presse og befolkning kan reagere sterkt på tema som folk flest ikke vil snakke om, og at museumsansatte sjelden vet hvordan de skal håndtere disse reaksjonene. Quisling-utstillingen ved Telemark museum utløste sterke protester i nærmere 15 år før utstillingen åpnet; hovedbegrunnelsen var at en landsforræder ikke fortjener en plass på museum. Denne plassen skal være forbeholdt heltene og det positive ved landets historie.

Les mer på fvn.no - takk til Vinvana!

NAMSOS: To utstillinger i Fylkesgalleriets lokaler blir åpnet denne dagen. Den ene tar for seg en av Norges mest folkekjære sanger gjennom 25 år - den andre hvordan det hele startet.

Vi snakker selvfølgelig om «Lys og varme» og Prudence.

- Utstillinga basert på Åges sang er bygget i en blackbox, der folk går inn i et rom. Det blir en helt annen måte å oppleve en utstilling på, sier Martin Hågensen i Rock City Namsos.

«Lys og varme - historien om en sang» er innleid fra Ringve museum i Trondheim. Ved hjelp av lyttestasjoner kan besøkeren høre eksempler på en rekke versjoner av «Lys og varme».

- Den er en av de best besøkte utstillingene Ringve museum har hatt. Det er tydelig at mange har et forhold til sangen, sier Hågensen.

Kulturhusleder Roger Grande har selv opplevd utstillinga i Trondheim.

- Det er en minimalistisk, men utrolig spennende utstilling. Selv brukte jeg tre kvarter i det lille rommet, sier han.

Tekstene i utstillinga tar opp en diskusjon om artisters bruk av andres låter innen populærmusikken. Sangen er oversatt til alle de nordiske språkene og eksisterer også på engelsk, hollandsk og spansk.

- «Lys og varme» spilles i dag i dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser - og er vel det nærmeste vi kommer en nasjonalsang nummer to, sier Grande.

– Jeg har Norsk Misjon blant Hjemløse å takke for at jeg lever. Jeg led av underernæring og mangelsykdom. Legenes dom var at hvis jeg overlevde ville jeg få hjerneskade og varige alvorlige mén, sier 86-åringen.

Den pensjonerte skolesjefen fra Bømlo gir nå ut sin tredje bok med tater-tematikk. I «Taterbiskopen» rykker Kristian Bredesen ut mot biskoper, Kirkemøtet, romanifolkets organisasjoner og medier som han mener har skapt og formidlet myter og usannheter om taterlivet. Les mer i Vårt Land - Takk til Vinvana!

– Gjennom å opprette et romaniutvalg ønsker regjeringen å bidra til forsoningsprosessen mellom romanifolket og myndighetene i Norge. En samlet gjennomgang av hva som faktisk har skjedd er viktig for å komme videre i forsoningsarbeidet, sier fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud (Ap).

I 1999 ga daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad på vegne av norske myndigheter en offisiell unnskyldning til taterne for overgrepene som de har vært utsatt for.

Utvalgets mandat og sammensetning vil bli drøftet med organisasjonene innenfor gruppen.